Hvor går grensen - hva er privat og ikke?

I dag kan man få informasjon om det aller meste via internett. De ligger informasjon om de fleste på nettet, og hvis man er god til å finne info ligger det ikke mer enn noen tastetrykk unna. På facebook kan man finne bilder av de fleste, og i skattelistene kan man finne ut hvor mye lønn forskjellige mennesker får. Er dette riktig?

Jeg bryr meg ikke om det ligger resultater fra sportslige arrangementer ol. om meg på nettet, og jeg har valgt selv å legge ut noen bilder av meg og mine venner på Facebook. Dette er noe de fleste gjør, og de gjør det av fri vilje. I tillegg til dette blir det lagt ut mange bilder som av andre, som er "tagget" med ditt navn. Hvis noen vil legge ut bilder fra for eksempel en fest, spør de ikke alle om tilatelse, dette hadde vært for mye arbeid, og i tillegg regner de med at dette er greit. Slik bilder av deg som du ikke ønsker at skal ligge på internett komme ut. De fleste protesterer ikke, å be folk om å fjerne bilder føles kanskje litt sært? Jeg har ikke noe imot at bilder blir lagt ut, men jeg respekterer de som ikke ønsker bilder av seg på internett. Hva skal man gjøre med dette? Man kan ikke akkuratt anmelde en venn fordi han eller henne har lagt ut bilder av deg. Dette er et punkt hvor ikke personvernsloven fungerer.
En annen aktuell sak er skattelistene for 2007 som ble lagt ut nå. Man kan sjekke hva naboer, venner, venners foreldre og alle andre i Norge tjener. Det er mange debatter om dette, er det moralsk riktig? Selv mener jeg at man kun skulle hatt tilgang til denne informasjonen om man hadde bruk for den. Det er alt for mange som bruker dette som et tidsfordriv. Det blir for dumt når folk skal sjekke hvem i vennegjengen som har de rikeste foreldrene. Man skulle selv ha kunnet velge om man synes det var greit at denne informasjonen ble offentliggjort for hele Norge (de fleste hadde nok sag nei).
Så en konklusjon blir vel at mye informasjon har blitt alt for lett tilgjengelig. Allikevel synes jeg det blir noe overdrevet av mange. Ting er ikke så ille som mange vil ha det til, de fleste synes det er greit at informasjon blir lagt ut. Vi skulle hatt litt mer kontroll, men allikevel blir mye slått ned på. På min gamle skole ble to elver tatt for å lage en hatside mot en medelev, og i denne saken ble politiet innblandet.

Kan man fortelle en hel historie med seks ord? Definitivt.

I A-magasinet 3.oktober stod det en artikkel om en type novelle jeg aldri har hørt om før. Novelle typen det ble skrevet om hadde bare seks ord. Men disse ordene kan fortelle utrolig mye. Jeg skal gi dere et eksempel fra boken "Du trenger ikke mer enn seks": "Målstrekene på veggen kom aldri høyere".

Denne typen litteratur synes jeg er veldig spennende. I vanlige noveller "står det mye mellom linjene", men her får man bare noen ord, og må selv tenke seg til historien. De seks ordene gir deg bare litt inspirasjon til å tenke ut historien og folk kan tenke seg fram til helt forskjellige ting. Det er også veldig enkelt, man sitter ikke og leser en lang tekst. Istedenfor får man en historie fortalt med noen få ord. Noen av disse novellene kan handle om mye forskjellig ("Livet. Døden. Og alt midt imellom".) mens i andre får man vite akkuratt hva historien handler om (Hans lengste hopp ble hans siste.). Mange vil nok også finne det mye lettere å skrive en slik novelle i forhold til en lang tekst, i og med at alle skriver slike korte tekser hver dag.

Så en konklusjon blir at jeg synse det er veldig fasinerende at man kan fortelle en hel historie med seks ord.

Mine noveller: Døren ble ikke låst. Hun håpet.

Etter hendelsene ble all kontakt brutt.

Bildet er hentet fra FlickrCC

Nynorskteksten - hvordan gikk det?

Som jeg sa i det første innlegget på bloggen, er jeg ingen fan av nynorsk. Dette har mye å gjøre med at jeg enda ikke er god nok på det grunnleggende. Resultaten av teksten var jeg fornøyd med, det gikk mye bedre enn forventet, men det var allikevel for mange røde streker. Jeg prøver å "safe" ved å bruke a-endinger overalt hvor det høres fornuftig ut. Dette blir det mange feil av, i og med at det er mange bøyde former i nynorsk som ikke har noen a-er. For at jeg skal bli bedre må jeg først lære meg det mest grunnleggende; hvordan å bøye de forskjellige verbene og hvilke endinger verbene får. En annen feil som gjentok seg gjennom hele teksten var at jeg skrev "ein" hele tiden. Selvom jeg vet godt at det heter ei regjering (regjeringa), ei dør (døra), ei bok (boka) osv. skrev jeg allikevel "ein". Dette er slurvefeil. Jeg må ikke stole hundre prosent på stavekontrollen, jeg må se bedre over tekster jeg har skrevet.

Norskfaget - hva synes jeg?

Jeg liker mange deler av norskfaget. Dette er et veldig bredt fag, og jeg tviler på at noen liker absolutt alt. Slik er det med meg også. Nynorsk er et eksempel på noe jeg ikke liker så god (fordi jeg føler at jeg ikke får det til), mens filmanalyse er et eksempel på noe jeg liker godt. Blogging i norsken tror jeg kommer til å bli moro. Det er en an avveksling fra å sitte å skrive tekster hvor man må følge spesielle regler og mønstre. Her kan man skrive nesten hva man vil, så lenge man svarer på oppgavene som blir gitt. I tillegg kan dette utvikle seg til å bli noe annet enn bare noe man gjør på skolen for noen. Jeg tviler på at jeg kommer til å sitte hjemme og blogge for moro skyld, men noen synes sikkert dette er noe fornuftig å bruke tiden på. Så en oppsummering blir at jeg liker de fleste deler av norskfaget og synes det er positivt at vi blogger.