7 uinteressante ting om meg selv

Jeg ble "utfordret" til å skrive 7 uinteressante ting om meg selv. 7 ting som ingen bryr seg om, 7 helt tilfeldige ting. Her gjelder det å ha god fantasi, og jeg skal prøve mitt beste:

1) Jeg snur alltid puten for å ha hodet på den kalde siden, hvis ikke får jeg ikke sove.
2) Jeg pleier å kjøpe en sjokolade i kantinen hver tirsdag før tysktimen.
3) Jeg har et klistremerke på skapet mitt.
4) For noen uker siden mistet jeg hetta til boblejakka mi.
5) Jeg synes Mangnus Torske sin sleik er ganske så glætt.
6) Penalet mitt er sort og inneholder tre reklamepenner, to passere en tom pakke repsils og noen Post-it lapper.
7) Jeg liker å gå med sokker som ikke er brukt før.


Jeg utfordrer Håvard Jarl Rivedal, Markus Thrygg og Oscar.

Donnie Darko

"Donnie Darko" er en av de filmene jeg har sett flest ganger og aldri kommer til å gå lei av. Man kan ikke se den bare en gang! Hvis man skal anbefale en film er det grunnleggende å si hvilken sjanger den er. Denne filmen har noe fra de fleste. En blanding av drama, mystery, psychological thriller, horror og til og med komedie (og dette fungerer overraskende nok utrolig bra). Alle finner noe de liker; historien er god, man er garantert å le i løpet av filmen, man kommer mest sannsynlig til å skvette og sist men ikke minst, man må tenke. Man bruker lang tid på å fordøye denne filmen og man kan virkelig gå inn for å skjønne hele sammenhengen hvis man har lyst og tid. Den har en egen hjemmeside med gåter man må løse for å få hint og løsninger. Det står også mange teorier på nettet. Hvis man ikke har tid til den slags får man fortsatt mye ut av filmen. Jeg snakket med en som hadde sett den, og hun sa, "var den ikke helt fantastisk? Men jeg skjønte ingen ting...".

Filmen kom i 2001, og har nå fått kultstatus. Jake Gyllenhaal, som spiller hovedpersonen, har etter denne filmen spilt i blandt annet "Zodiac", "Jarhead", "Brokeback Mountain" og "The Day After Tomorrow". Drew Barrymore har også en viktig rolle i filmen. Filmens soundtrack er også utrolig bra. Mange har vel hørt Gary Jules - Mad World. Sangen er egentlig fra 80-tallet og orginal artisten er Tears for Fears, men den versionen som de fleste har hørt ble lagd til denne filmen. Da filmen kom var den utrolig forut for sin tid, og har først fått den oppmerksomheten den fortjente i senere tid.

Link til trailer: www.youtube.com/watch?v=N49ISZ4LpkU

Dikt

Vi fikk i oppgave å legge ut et eller flere dikt på bloggen vår. Det tok litt tid å finne noen jeg likte, men jeg fant noen til slutt.

Det første diktet er skrevet av Kahlil Gibran. Jeg kom over dette diktet i en i en diktsamling, "Profeten", på loftet hjemme. Dette var for rundt to år siden, da jeg hadde en oppgave på skolen hvor vi skulle presentere et dikt. Jeg likte diktet veldig godt, og kom på det nå i og med at vi hadde en lignende oppgave.

"DA SA EN KVINNE, SNAKK TIL OSS OM GLEDE OG SORG
Og han svarte;
Din glede er din sorg uten maske.
Og den samme brønnen som din latter stiger opp fra, ble ofte fylt med tårer.
Og hvordan kunne det være annerledes ?
Jo dypere sorgen trenger inn i deg, jo større glede kan du oppnå.
Er ikke det beger som bærer din vin det samme beger som ble brent i pottemakerens oven ?
Og er ikke lutten som beroliger ditt sinn, det samme tre som ble uthult med kniver ?
Når du er lykkelig, skal du se dypt inn i ditt hjerte, og du vil oppdage at bare det som har gitt deg sorg, kan gi deg glede.
Når du er ulykkelig, skal du igjen se inn i ditt hjerte, og du vil oppdage at du gråter for det som har gitt deg lykke.
Noen av dere sier. «gleden er større enn sorgen» og andre sier «sorgen er størst».
Men jeg sier at de er uatskillelige.
Sammen kommer de, og når den ene sitter alene ved ditt bord, skal du huske at den andre sover i din seng.
Som en vektskål vipper du mellom din sorg og din glede.
Bare når du er tom, er du i ro og balanse.
Når skattmesteren løfter deg for å veie sitt gull og sølv, vil din glede eller din sorg heve eller senke seg."

Jeg føler at meningen og budskapet i diktet kommer ganske klart frem selvom det er en del billedbruk. Diktet prøver å vise at sorg og glede kommer hånd i hånd. Hvis du skal kunne føle glede må du ha opplevd sorg og motsatt. Det er kun det som har gitt deg sorg som kan få deg til å være lykkelig. Det er også kun det som har gitt deg glede som kan gi deg sorg.


Det andre diktet fant jeg nå da jeg leste noen dikt på nettet. Det er skrevet av Arnulf Øverland, som er kjent som både lyriker, forfatter og forkjemper av riksmålet.

"En hustavle

Det er en lykke i livet
som ikke kan vendes til lede:
Det at du gleder en annen,
det er den eneste glede.

Det er en sorg i verden
som ingen tårer kan lette:
Det at det var forsent
da du skjønte dette.

Ingen kan resten av tiden
stå ved en grav og klage.
Døgnet har mange timer.
Året har mange dage."

Jeg har ikke lest mye om eller av Øverland, men dette diktet likte jeg godt. Budskapet kan være at man må kommer over ting, man må leve livet, og man kan ikke bruke det på å sørge. Det hele kan kokes ned til at man skal leve i nuet og glede andre. "Carpe diem"...

Hva er lyrikk?

Lyrikk er en av hovedsjangerne innenfor skjønnlitteratur. De fleste forbinder sikkert lyrikk med poesi, og dette er ikke feil. Lyrikk er diktning, men har noen flere spesifikke kjennetegn enn poesi. Lyrikk formidler følelser og stemninger. Det er ikke uvanelig med rim og/eller rytme når man snakker om lyrikk, men dette er ikke lenger et kriterie (det var det før, men disse kriteriene har forsvunnet gradvis). Lyriske tekster er ofte relativt korte, og det skal stå mye mellom linjene. Dette kjenner kanskje mange igjen fra novellens kjennetegn, men lyrikk er ofte enda mer konsentrert enn noveller. Man skal få sagt mye, samtidig som teksten skal være kort. Det er vanlig å bruke bilder for å få budskapet klart fram, og leseren skal måtte tenke etter å ha lest teksten for å kunne fullt å helt forstå meningen med den.

Jeg har aldri hatt noe spesielt forhold til lyrikk i form av dikt. Som alle andre har jeg selvfølgelig lest en håndfull dikt, men jeg har aldri klart å skrive et skikkelig dikt selv. Kanskje dette er en av grunnene til at jeg ikke har lest mye lyrikk. Av de diktene jeg har lest har noen få virkelig gjort inntrykk på meg, og disse har jeg prøvd å huske tittelen på (men dette er ikke mange). Jeg kan bare huske å ha lest en diktsamling, "sa mor" av Hal Sirowitz. Diktsamlingen er oversatt av Erlend Loe, og er på 76 sider. Jeg leste den for noen uker siden, og det tok ikke mer enn to kvelder. Den handler om en gutt som vokser opp med en usedvanlig overbeskyttende mor. Rådene moren kommer med er helt på vidda og utrolig overdrevne. Når man leser de første sidene ler man, men etter hvert blir det hele bare tragisk. Man skjønner hvordan moren ødelegger gutten, og hvordan hun gang på gang fornærmer han. Selv om mange vi si at det er bra med omsorg, så er dette alt annet enn bra. Alt hun sier drar gutten lenger og lenger ned, og får han til å føle seg liten. Man får en følelse av at moren rett og slett er ondskapsfull og ekkel. Hun prøver å manipulere gutten. Jeg tar med et av diktene her som et eksempel:

"Sen til å snakke

Da du var tre kunne du ikke snakke,
sa Mor. Så vi tok deg med til legen
som sa at vi ikke skulle bekymre oss,
at du ville snakke når du var rede.
Året etter begynte du å snakke.
Nå holder du aldri munn.
Vi lengter tilbake til de gode gamle dagene,
& lurer på hvorfor vi ville at du skulle utvikle deg.
Du oppførte deg bedre. Du kunne ikke ta igjen."

Bak på denne diktsamlingen skriver Erlend Loe, "Sirowitz ventet til foreldrene var døde med å gi ut denne diktsamlingen. Når man leser den forstår man hvorfor.". Dette er noe han har helt rett i, en sterkt diktsamling som er både komisk, men utrolig trist på en gang. Man må lese den for å forstå hva jeg mener.

Navnebytte til "The Black Lodge" - hvorfor?

Som dere ser har jeg byttet navn på bloggen. Jeg var inne for å se hva jeg kunne forbedre med bloggen min, om det var noe jeg kunne legge til eller endre for å gjøre den litt mer spennende både utseendemessig og innholdsmessig. Det første som slo meg var at navnet var helt håpløst. ”Dags norskblogg”, ikke særlig kreativt. Når man ser en blogg får man et førsteinntrykk, og navnet jeg hadde var sikkert vært nok til å få folk til å ”snu i døra”.

Videre prøvde jeg å komme på et navn. Jeg ville ha et navn som hadde noe å gjøre med en interesse jeg hadde. Film var det første som slo meg. Ved siden av meg på skrivebordet lå ”Twin Peaks: Fire Walk With Me”, en film av David Lynch fra 1992.

Denne filmen kom etter at Twin Peaks, en mye omtalt kjent TV-serie hadde vært vist over to sesonger. Serien er kjent som den som gjorde TV-serier stuerent. Da den siste episoden var over satt mange seere igjen med mange ubesvarte spørsmål. Mange var forstålig nok også frustrerte fordi de ikke fikk noe ut av slutten. Serien starter som en ganske straight thriller; en vakker og populær high school jente, Laura Palmer, blir funnet død i en liten by og man får innblikk i etterforskningen av drapet, men utvikler seg etter hvert til å bli mer og mer abstrakt. Det er mye billedbruk, og man må skjerpe sansene for å henge med. Man får vite om alle hemmelighetene som gjemmer seg under overflaten i denne tilsynelatende fredlige og idylliske byen. (Dette er noe som går igjen i flere av Lynch sine filmer, som for eksempel ”Blue Velvet”.) Lynch er jo kjent for at noen av filmene hans er abstrakte og det som blir omtalt som ”sære” og ”for spesielt interesserte”.

Filmen ”Twin Peaks: Fire Walk With Me” ble lagd for å klarne opp i noen av hendelsene rundt dødsfallet til skolejenta. Men for å komme tilbake til poenget, i filmen og den siste sesongen av serien er det mye snakk om et mystisk sted kalt ”The Black Lodge”. For ikke å gå for dypt inn i ting kan man si at det var her all ondskap befant seg. Mennesker sjeler kunne bli ”tatt” av dette stedet. Alt i alt et spennende, skummelt og mystisk sted. I ”The Black Lodge” er det tunge, røde gardiner, derfor har jeg et passende bildet og den sorte bakgrunnen.

Jeg håper på å få tid til å skrive mer om denne serien på bloggen senere, men dette innlegget skulle bare begrunne hvorfor jeg har byttet navn på bloggen. Håper navnet faller i smak.

(Bildet er tatt fra www.lynchnet.com)

Bilder fra min gruppes digitale fortelling. Vi prøvde å gjøre bildene så realistiske som mulig.

Digitale fortellinger

Rett før jul fikk jeg i oppgave på skolen å lage en digital fortelling. En ganske flytende oppgave selvom det stod hvordan man skulle gå fram. Oppgaven var ganske åpen og det var vanskelig å komme opp med en god ide. Alle kjenner til å skrive artikler, men en digital fortelling har jeg aldri lagd før. Når man aldri har gjort en lignende oppgave før er det vanskelig å komme i gang.

Even, Håvard (to venner) og jeg dannet en gruppe og fant ut at temaet vårt skulle være kontroll. Vi leste en nyhetssak der Bjarne Håkon Hansen ytret sine meninger om ruspolitikken. Han mener at tunge heroinmisbrukere skal ha tilgang til gratis heroin. Vi tenkte at dette kunne være en spennende sak å ta utgangspunkt i. Vi skrev et manus, litt haltende og tullete. Først rett over nyttår begynte vi virkelig å arbeide. Vi leste noen blader og artikler får å få litt inspirasjon og satt i gang med å skrive et ordentlig manus, vi skrev ned alle ideer og prøvde å få alt med. Etter hvert måtte gruppa finne ut av hva vi skulle ta bilder av, i hvilken rekkefølge de skulle stå og i hvilken setting de skulle være. Søsteren min lånte oss et digitalkamera, og vi fant fram de rekvisittene vi trengte. Når man skal lage en digital fortelling om en narkoman gjelder det å være kreativ. Hasselnøttsirup som vi varmet til den kokte i en skje brukte vi som heroin, mel i en gjennomsiktig pose skulle se ut som kokain. Da jeg var mindre hadde jeg astma. Da måtte jeg måle hvor mye saltvann osv. jeg skulle ha i forstøverapparatet. Dette brukte jeg sprøyter til. Disse brukte vi for å få bildene til å se mer realistisk ut. Vi prøvde å få sengen min til å se ut som en sykeseng, vi brukte en plastslange til å imitere en veneflon. Klær ble også byttet ut i forhold til scenene.

Som jeg gir uttrykk for her, vi la mye arbeid i dette. Da vi så videoen syntes vi stemningen var bra med en rolig Kashmir sang i bakgrunnen. Derfor valgte vi å fortelle historien først, for så å vise bilder med musikk. Vi følte at bildene utdypet historien og omvendt.

Vi var fornøyde med sluttresultatet, og så frem til å vise den fram. Da det var vår tur streiket alt. Filmen lot seg ikke spille av i VLC mediaplayer, bare lyden. Lyden var skurrete og dårlig. Det vi sa hørtes ut som en mumling. Det endte med at vi måtte vente til etter friminuttet. Da gikk alt på skinner, men folk virket utålmodige da de måtte høre historien for andre gang (noe som er forstålig). Denne gangen var også lyden bedre, og man kunne tydelig høre hva vi sa. Vi lærte at man aldri kan stole på at alt teknisk skal fungere når man trenger det.

Noen virket slitne og fikk kanskje ikke sett alle bildene skikkelig. Derfor legger jeg ut noen av bildene vi tok her. (Videoen kan jeg legge ut senere, men da må jeg endre sang. Jeg har brukt en sang jeg ikke har opphavsretten på.)