Hva er lyrikk?

Lyrikk er en av hovedsjangerne innenfor skjønnlitteratur. De fleste forbinder sikkert lyrikk med poesi, og dette er ikke feil. Lyrikk er diktning, men har noen flere spesifikke kjennetegn enn poesi. Lyrikk formidler følelser og stemninger. Det er ikke uvanelig med rim og/eller rytme når man snakker om lyrikk, men dette er ikke lenger et kriterie (det var det før, men disse kriteriene har forsvunnet gradvis). Lyriske tekster er ofte relativt korte, og det skal stå mye mellom linjene. Dette kjenner kanskje mange igjen fra novellens kjennetegn, men lyrikk er ofte enda mer konsentrert enn noveller. Man skal få sagt mye, samtidig som teksten skal være kort. Det er vanlig å bruke bilder for å få budskapet klart fram, og leseren skal måtte tenke etter å ha lest teksten for å kunne fullt å helt forstå meningen med den.

Jeg har aldri hatt noe spesielt forhold til lyrikk i form av dikt. Som alle andre har jeg selvfølgelig lest en håndfull dikt, men jeg har aldri klart å skrive et skikkelig dikt selv. Kanskje dette er en av grunnene til at jeg ikke har lest mye lyrikk. Av de diktene jeg har lest har noen få virkelig gjort inntrykk på meg, og disse har jeg prøvd å huske tittelen på (men dette er ikke mange). Jeg kan bare huske å ha lest en diktsamling, "sa mor" av Hal Sirowitz. Diktsamlingen er oversatt av Erlend Loe, og er på 76 sider. Jeg leste den for noen uker siden, og det tok ikke mer enn to kvelder. Den handler om en gutt som vokser opp med en usedvanlig overbeskyttende mor. Rådene moren kommer med er helt på vidda og utrolig overdrevne. Når man leser de første sidene ler man, men etter hvert blir det hele bare tragisk. Man skjønner hvordan moren ødelegger gutten, og hvordan hun gang på gang fornærmer han. Selv om mange vi si at det er bra med omsorg, så er dette alt annet enn bra. Alt hun sier drar gutten lenger og lenger ned, og får han til å føle seg liten. Man får en følelse av at moren rett og slett er ondskapsfull og ekkel. Hun prøver å manipulere gutten. Jeg tar med et av diktene her som et eksempel:

"Sen til å snakke

Da du var tre kunne du ikke snakke,
sa Mor. Så vi tok deg med til legen
som sa at vi ikke skulle bekymre oss,
at du ville snakke når du var rede.
Året etter begynte du å snakke.
Nå holder du aldri munn.
Vi lengter tilbake til de gode gamle dagene,
& lurer på hvorfor vi ville at du skulle utvikle deg.
Du oppførte deg bedre. Du kunne ikke ta igjen."

Bak på denne diktsamlingen skriver Erlend Loe, "Sirowitz ventet til foreldrene var døde med å gi ut denne diktsamlingen. Når man leser den forstår man hvorfor.". Dette er noe han har helt rett i, en sterkt diktsamling som er både komisk, men utrolig trist på en gang. Man må lese den for å forstå hva jeg mener.