Rett før jul fikk jeg i oppgave på skolen å lage en digital fortelling. En ganske flytende oppgave selvom det stod hvordan man skulle gå fram. Oppgaven var ganske åpen og det var vanskelig å komme opp med en god ide. Alle kjenner til å skrive artikler, men en digital fortelling har jeg aldri lagd før. Når man aldri har gjort en lignende oppgave før er det vanskelig å komme i gang.
Even, Håvard (to venner) og jeg dannet en gruppe og fant ut at temaet vårt skulle være kontroll. Vi leste en nyhetssak der Bjarne Håkon Hansen ytret sine meninger om ruspolitikken. Han mener at tunge heroinmisbrukere skal ha tilgang til gratis heroin. Vi tenkte at dette kunne være en spennende sak å ta utgangspunkt i. Vi skrev et manus, litt haltende og tullete. Først rett over nyttår begynte vi virkelig å arbeide. Vi leste noen blader og artikler får å få litt inspirasjon og satt i gang med å skrive et ordentlig manus, vi skrev ned alle ideer og prøvde å få alt med. Etter hvert måtte gruppa finne ut av hva vi skulle ta bilder av, i hvilken rekkefølge de skulle stå og i hvilken setting de skulle være. Søsteren min lånte oss et digitalkamera, og vi fant fram de rekvisittene vi trengte. Når man skal lage en digital fortelling om en narkoman gjelder det å være kreativ. Hasselnøttsirup som vi varmet til den kokte i en skje brukte vi som heroin, mel i en gjennomsiktig pose skulle se ut som kokain. Da jeg var mindre hadde jeg astma. Da måtte jeg måle hvor mye saltvann osv. jeg skulle ha i forstøverapparatet. Dette brukte jeg sprøyter til. Disse brukte vi for å få bildene til å se mer realistisk ut. Vi prøvde å få sengen min til å se ut som en sykeseng, vi brukte en plastslange til å imitere en veneflon. Klær ble også byttet ut i forhold til scenene.
Som jeg gir uttrykk for her, vi la mye arbeid i dette. Da vi så videoen syntes vi stemningen var bra med en rolig Kashmir sang i bakgrunnen. Derfor valgte vi å fortelle historien først, for så å vise bilder med musikk. Vi følte at bildene utdypet historien og omvendt.
Vi var fornøyde med sluttresultatet, og så frem til å vise den fram. Da det var vår tur streiket alt. Filmen lot seg ikke spille av i VLC mediaplayer, bare lyden. Lyden var skurrete og dårlig. Det vi sa hørtes ut som en mumling. Det endte med at vi måtte vente til etter friminuttet. Da gikk alt på skinner, men folk virket utålmodige da de måtte høre historien for andre gang (noe som er forstålig). Denne gangen var også lyden bedre, og man kunne tydelig høre hva vi sa. Vi lærte at man aldri kan stole på at alt teknisk skal fungere når man trenger det.
Noen virket slitne og fikk kanskje ikke sett alle bildene skikkelig. Derfor legger jeg ut noen av bildene vi tok her. (Videoen kan jeg legge ut senere, men da må jeg endre sang. Jeg har brukt en sang jeg ikke har opphavsretten på.)
Even, Håvard (to venner) og jeg dannet en gruppe og fant ut at temaet vårt skulle være kontroll. Vi leste en nyhetssak der Bjarne Håkon Hansen ytret sine meninger om ruspolitikken. Han mener at tunge heroinmisbrukere skal ha tilgang til gratis heroin. Vi tenkte at dette kunne være en spennende sak å ta utgangspunkt i. Vi skrev et manus, litt haltende og tullete. Først rett over nyttår begynte vi virkelig å arbeide. Vi leste noen blader og artikler får å få litt inspirasjon og satt i gang med å skrive et ordentlig manus, vi skrev ned alle ideer og prøvde å få alt med. Etter hvert måtte gruppa finne ut av hva vi skulle ta bilder av, i hvilken rekkefølge de skulle stå og i hvilken setting de skulle være. Søsteren min lånte oss et digitalkamera, og vi fant fram de rekvisittene vi trengte. Når man skal lage en digital fortelling om en narkoman gjelder det å være kreativ. Hasselnøttsirup som vi varmet til den kokte i en skje brukte vi som heroin, mel i en gjennomsiktig pose skulle se ut som kokain. Da jeg var mindre hadde jeg astma. Da måtte jeg måle hvor mye saltvann osv. jeg skulle ha i forstøverapparatet. Dette brukte jeg sprøyter til. Disse brukte vi for å få bildene til å se mer realistisk ut. Vi prøvde å få sengen min til å se ut som en sykeseng, vi brukte en plastslange til å imitere en veneflon. Klær ble også byttet ut i forhold til scenene.
Som jeg gir uttrykk for her, vi la mye arbeid i dette. Da vi så videoen syntes vi stemningen var bra med en rolig Kashmir sang i bakgrunnen. Derfor valgte vi å fortelle historien først, for så å vise bilder med musikk. Vi følte at bildene utdypet historien og omvendt.
Vi var fornøyde med sluttresultatet, og så frem til å vise den fram. Da det var vår tur streiket alt. Filmen lot seg ikke spille av i VLC mediaplayer, bare lyden. Lyden var skurrete og dårlig. Det vi sa hørtes ut som en mumling. Det endte med at vi måtte vente til etter friminuttet. Da gikk alt på skinner, men folk virket utålmodige da de måtte høre historien for andre gang (noe som er forstålig). Denne gangen var også lyden bedre, og man kunne tydelig høre hva vi sa. Vi lærte at man aldri kan stole på at alt teknisk skal fungere når man trenger det.
Noen virket slitne og fikk kanskje ikke sett alle bildene skikkelig. Derfor legger jeg ut noen av bildene vi tok her. (Videoen kan jeg legge ut senere, men da må jeg endre sang. Jeg har brukt en sang jeg ikke har opphavsretten på.)
1 kommentar:
Dere har virkelig gjort en grundig og tidkrevende jobb med denne photostoryen, og selv om teknikken sviktet litt under presentasjonen kan dere være fornøyde med resultatet.
Legg inn en kommentar