Film - Mitt liv som hund

Vi så filmen "Mitt liv som hund" i en norsktime før vinterferien og fikk i oppgave å skrive en analyse av filmen. Mitt liv som hund er en svensk film fra 1985. Den er regissert av Lasse Hallström, som har regissert flere filmer med stor, internasjonal suksess, for å nevne noen, ”What’s Eating Gilbert Grape” og ”Ciderhusreglene”. Filmen vant to guldbaggar (svensk filmpris som deles ut av Det Svenske filminstituttet en gang i året) for beste film og beste mannlige hovedrolle i 1986. Den kom på kinolerretet i USA i 1987 med tittelen ”My Life as a Dog”, og mottok en Golden Globe for beste utenlandske film i 1988. Filmen ble samme år nominert til to Oscar for beste regi og beste manus. Filmen fikk en så stor suksess at hovedrolleinnehaveren Anton Glanzelius dro rundt i USA sammen med sine foreldre for å promotere filmen. I historiens ytre handling møter vi en gutt som har en syk mor. Jeg har lest at dette er basert på en sann historie om oppveksten til sønnen til en kjent, svensk kvinnelig forfatter. Etter min mening er filmens tema hvordan det er å være en gutt. Filemens handling finner sted i Sverige på slutten av 50-tallet, men temaet er tidløst. Tingene filmen tar for seg er så og si like relevant for oppveksten til alle barn i alle deler av verden. Livet har mange temaer som jeg skal komme tilbake til senere, men handler blant annet om livet og om hvordan det er å vokse opp.

Filmens handling foregår i Sverige i 1959. Man får møte Ingemar, en 12 år gammel gutt. Han blir sendt bort for å bo med sin onkel og hans familie. Farens hans er borte (Ingemar har blitt fortalt av sin mor at faren laster bananer i et land ved ekvator, noe jeg tviler på at er sant), og moren blir svakere og svakere på grunn av en lungesykdom. Hun svært redusert og døende, og klarer ikke lenger å håndtere sine to barn. De får verken oppmerksomheten eller omsorgen de har behov for. Ingemar bor med sine slektninger, og lærer om livet, hvordan det føles å bli frastøtt, kjærlighet og seksualitet. Når Ingemar flytter til Småland kan han være en normal gutt. Han slipper å bekymre seg for moren og passe på at han ikke gjør noe som provoserer henne slik at hun får et raserianfall. Han kan være seg selv. At filmen finner sted i Sverige på 50-tallet har liten betydning, alle unge gutter går igjennom mye av de samme og føler de samme tingene som blir vist i denne filmen.

I filmens åpningsscene ser man Ingemar og moren før hun ble syk. Ingemar forteller moren en historie og bruker hele kroppen når han forteller og moren ler. Det er en del bruk av voiceover i filmen, og også i denne scenen. Ingemar sier, ”jeg skulle ha fortalt henne alt, mamma elsker slike historier”. Dette blir sagt igjen senere i filmen. Når han sier dette mener han at han skulle fortalt om alt han opplevde da han bodde hos sin onkel, alt han opplevde, alt det han lærte om livet og alle de erfaringene han tok med seg videre. Bildene i denne scenen er et tilbakeblikk, men det Ingemar sier er et frampek. Det er noen få tilbakeblikk i filmen. Ingemar ser tilbake på hvordan det var å bo hjemme og hvordan livet var før moren ble syk. Det er også brukt gjentagelser i filmen. Da tenker jeg spesielt på det Ingemar gjentar for seg selv om hunden Laika. Han sier noe sånt som at, ”i grunn er det ikke så farlig. Det gjelder å hele tiden sammenligne. Tenk på romhunden Laika. Hun ble sendt opp i rommet, og snurret rundt der oppe helt til matsekken var tom. Hun hadde ikke spurt om å bli sendt opp i rommet. Hun sultet i hjel. Det gjelder å hele tiden sammenligne”. Dette blir sagt flere ganger i løpet av filmen. Ingemar sier dette for å føle at han ikke er i en dårlig situasjon sammenlignet med andre. Hvis man ser på det er egentlig Laika og Ingemar i en ganske lik situasjon. Ingemar bor hjemme. Ingen spør han om han vil flytte fra moren og broren. Han blir bare tatt med. Han har ingenting han skulle ha sagt. Hvis man ser bort ifra det jeg nevnte i starten av dette avsnittet er filmen ganske rett fra kronologisk sett. Alt skjer i kronologisk rekkefølge og handlingen er episodisk, men for all del, selv om dette er enkelt trekker det ikke filmens kvalitet ned.

Bruken av kamera og lys i denne filmen er ganske rett fram. Man legger ikke merke til noen spesielle kamerabevegelser eller kameraperspektiver. Man merker imidlertid forskjellen på den mørke og dystre leieligheten hvor Ingemar bor med moren og broren i starten og lyse og lystige Småland der Ingemar bor med sin onkel og hans familie. Jeg regner med at dette er på grunn av lysbruk. Det er viktig at man forstår at spesiell kamerabruk, lysbruk og spesialeffekter ikke er det som er lagt mest vekt på i denne filmen, det er ganske uviktig. Her er det historien og temaet som er vektlagt.

Det er mange eksentriske og rare karakterer i denne filmen, som for eksempel naboen til onkelen til Ingemar, som bruker så å si hele dagen på å snekre på taket sitt som aldri ser ut til å bli ferdig. Det er flere slike personer (mannen som vet alt og kan sykle på line, kunstneren osv.) som man virkelig begynner å like i løpet av filmen, spesielt i Småland, den lille byen der alle kjenner alle. Det er slike karakterer som gjør at man liker filmen enda bedre. I tillegg er det noen utrolige skuespillerprestasjoner, spesielt fra Anton Glanzelius som spiller Ingemar. Det hele virker så naturlig og ekte.

Mitt liv som hund er en vakker film om hvordan barn takler utfordringer. Den viser at livet fortsetter uansett hvor mørk og vanskelig ting kan virke, og at det i tillegg er mulig å smile og være sterk. Ingemar går gjennom mye mer enn det er barn burde, og får å komme seg gjennom dette bruker han sammenligninger. Han tenker alltid at, ”det kunne vært verre”. Denne livsfilosofien hjelper Ingemar gjennom alt det vanskelige. Filmen handler også om hvordan barn i puberteten oppdager at kroppen er i forandring og om seksualitet. Filmen har fått kritikk for at den viser brystene til Ingemars venninne, Saga. Filmen viser også at en jente på alder med Ingemar kler av seg og legger seg oppå han. At folk kommer med kritikk mot dette er latterlig. Jeg har lest litt om dette, og er helt enig med de som sier at denne kritikken er helt unødvendig. Det er et faktum at barn gjør ting som dette, at man fornekter dette er greit, dette er et ganske tabubelagt tema, men at regissøren av denne filmen valgte å ta med denne delen av Ingemars oppvekst burde da bare være modig og bra gjort?

Det blir tatt mange avgjørelser av voksne som påvirker Ingemars liv, uten at han noen gang blir spurt om hva han selv vil. Det er ingen av de voksne som snakker med Ingemar om realiteten, forteller han at moren kommer til å dø, at hunden hans, Sickan, er død. Ingen vil fortelle han hva som skjer rundt han, mest sannsynelig fordi de tror at han ikke skjønner det. I realiteten vet Ingemar det hele tiden, men han vil bare ikke tro at det er sånn.

Filmen er sjarmerende og utrolig simpel, samtidig som den er trist og smart. Filmen er utrolig ekte og lett og identifisere seg med, i og med at den handler om livet og ting som angår oss alle, men selv om den er seriøs og trist er den fortalt på en lystig, vakker og utrolig god måte fra et barns perspektiv.